Stjerneløse Døgn

Det e ondt å være våken i de stjerneløse døgn
Det e time for erkjennelse av sannhet og av løgn
Det e ingen som kan komme, det e ingen som kan se
Det e du og du aleina som ska enda lenger ned

Det e time for ei messe over svake øyeblikk
Det e lyd av stort orkester, men ikkje av musikk
Det du høre e det ropet som va innestengt et sted
Fra det du aldri kommer over, det som bare tar dæ ned

Og du får ikkje forsvarer, og du får ikkje forlik
Du e nådeløs som dommer over dine egne svik
Og du dømmes evig uro og umulig rastløshet
Sånn at du og du aleina kommer enda lenger ned

Over djupet heng ei klokke, den kan ligne på et skall
Men den går og går I mørket, uten visera og tall
Uforstyrrelig I mørket, uten følge, uten stans
Gjennom tima og sekunder, som om djupet ikkje fanns

Og den har ikkje nå hjerte, men du høre hjerteslag
Der den banke sæ igjennom, rolig videre mot dag
I begynnelsen va dagen og en åpen horisont
La det nu bli lys igjen! Sjøl om det gjør ondt